Den veletablerte indeksen for global tillit, The Edelman Trust Barometer, viser at tilliten synker – både mellom mennesker, og til fremtidsutsikter. Når det gjelder det siste, speiler den dessverre NHOs nyeste medlemsundersøkelse, skriver Anne-Cecilie Kaltenborn i Dagens Perspektiv.
Kronikken fortsetter som følger:
Det er nå kun 40 prosent av den globale befolkningen som tror at deres familie vil ha en bedre økonomisk situasjon om 5 år enn de har i dag. Dette ifølge det verdensdekkende tillitsbarometeret som er blitt publisert siden år 2000, basert på data fra 28 land.
Det er en forverring på 10 prosentpoeng bare fra i fjor, da 50 prosent fryktet det samme, og et fall på 13 prosent fra før koronapandemien (2019), da 53 prosent trodde at deres situasjon ville bli bedre fremover. Fremtidsoptimistene har altså bikket fra et lite flertall til et mindretall i løpet av kun kort tid.
Selv om vi i Norge som regel sitter på en grønnere gren enn resten av verdens befolkning, og selv om Norge ikke er blant landene som inngår i datagrunnlaget til Edelman, er det nærliggende å trekke en parallell til den siste medlemsundersøkelsen som NHO har gjennomført på vårparten.
Gjennom hele pandemien var denne undersøkelsen en viktig kilde for å måle hvordan norsk næringsliv opererte og tålte unntakstilstanden som koronaen brakte oss.
Nylig fikk vi en bekreftelse på at norsk næringsliv våren 2023 ikke tåler konjunkturen de nå står oppi særlig godt. Mens markedsutsiktene bedret seg første kvartal i år, har de svekket seg så langt i andre kvartal. Kun 14 prosent av respondentene i NHO venter seg en bedring det neste halvåret, mot 33 prosent som venter seg en forverring. I forrige måned, altså april, var andelen på henholdsvis 15 og 32 prosent.
Utsiktene for bedriftene de neste seks månedene har altså svekket seg, slik at det er 19 prosent flere pessimister enn optimister i mai, når bedriftene ser for seg resten av 2023.
For tjeneste- og handelssektoren i NHO Service og Handel er pessimismen større. Mens 12 prosent av bedriftene tror at markedet vil forbedres, tror 33 prosent på forverring, det vil si en differanse/nettoandel på -21. Den eneste trøsten er at nettoandelen for denne delen av næringslivet, som altså i mai lå på -21 prosent, er en forbedring fra desember 2022, da andelen lå på -40. En mager trøst.
De mest optimistiske medlemmene finnes i drift- og servicebransjen, der vi typisk finner renhold, kantine og eiendomsdrift. Der tror 16 prosent at markedet videre i 2023 vil forbedres, mens 18 prosent tror markedet forverres. Selv i den mest optimistiske bransjen er det med andre ord fortsatt et flertall av pessimister som sysselsetter mange mennesker i hele landet.
Trenden som Edelman Trust Barometer har avdekket de siste par årene – at tilliten til næringslivet er større enn tilliten til stat, medier eller organisasjoner – fortsetter i 2023. Flere sier at de ser sin arbeidsgiver som noen de har tillit til, selv om det er splittelse og polarisering i landet deres, og de har mistet tillit til andre institusjoner og til media.
I næringslivet i Norge har vi lenge sett noe som kan minne om dette: mange mennesker har et stort hjerte for «jobben min», «jobben til kona», «butikken på hjørnet» eller «hjørnesteinsbedriften», men identifiserer ikke disse som del av «næringslivet». Antagelig har vi i NHO en jobb å gjøre her.
«Det er viktig for alle ansvarlige parter å merke seg at mistilliten er enormt mye større blant de med lavest inntekt enn hos dem med høyest inntekt.»
Globalt er det 62 prosent som har tillit til næringslivet, kun 51 prosent som har tillit til staten. Enda større er tilliten til bedriftene, hvis man ser på familieeide bedrifter: de som driver en familieeid bedrift kan glede seg over at de er del av et globalt bilde der 67 prosent har tillit til dem, mot kun 50 prosent som har tillit til statseide bedrifter.
Funnene som viser at næringslivet får en viktigere del i det sivile samfunnet mange steder i verden, og at forventningene til bedriftene som driver for gode krefter dermed øker, er interessante.
Det er allikevel ikke lystbetont lesning å registrere at tilliten i samfunnet for øvrig er i fritt fall.
Aksepten for meningsforskjeller synker, både mellom naboer og kollegaer. Og det er viktig for alle ansvarlige parter å merke seg at mistilliten er enormt mye større blant de med lavest inntekt, enn hos dem med høyest inntekt. At dette har effekt for hvilke politikere som vinner gehør, ligger utenfor sfæren til Edelmans barometer, men er lette å få øye på, både i Europa og USA.
Edelmans institusjon har i år lagt særlig vekt på at en to-delt tilgang på helsetjenester er et viktig element i den manglende tilliten som måles til «government» – altså til stater og regjeringer, eller til offentlig sektor, som vi kanskje ville sagt. At dette er tilfellet i de helsesystemene som forutsetter at man har privat økonomi til å kjøpe seg tjenester, er ikke overaskende.
Heldigvis skiller dette bildet seg sterkt fra Norge, med generelt god tilgang både til kommunehelsetjenester og sykehus, når behovet skulle oppstå.
Men også her er det interessant å se at det skjer en endring også i Norge. Kantars helsepolitiske barometer er denne våren en god kilde for å se disse endringene. Det fremkommer at flere i Norge nå tviler på at det offentlige helsevesenet vil være i stand til å dekke samfunnets fremtidige behov for helse- og omsorgstjenester, uten hjelp fra private helseaktører.
Tallet har steget signifikant hos dem som har mistet tillit til at det offentlige helse- og omsorgsvesen er best egnet til å levere alene: 46 prosent hadde mistet troen i 2020, altså litt under halvparten. I år var det 58 prosent. Mistilliten har gått fra et mindretall til et flertall, kun i løpet av de siste årene.
Så hvordan kan vi styrke tillit og fremtidstro? Et bidrag er å samarbeide framfor å utestenge. Det er også løsningen som slår best ut i Edelmans spørreundersøkelse.
I Norge ser vi i dag at private i stadig større grad kastes ut som samarbeidspartnere med det offentlige, enten det gjelder å bistå med renhold, sikkerhet eller helse. De samme som frykter for at de får den velferden de behøver, sier at for dem er det knekkede likegyldig om det er et privat selskap eller kommunen selv som yter velferdstjenesten.
På dette området er Norge helt i tråd med holdningen globalt.
Gi oss gjerne en kommentar i tillegg - hvordan kan vi forbedre oss?
