Anne-Cecilie Kaltenborn er adm. dir. i NHO Service og Handel.
Korona har bragt både en helsekrise, forvaltningskrise og en likviditetskrise i mange bedrifter. Hvordan vil vi i ettertid evaluere førstehjelpen som er gitt for å holde liv i bedriftene og arbeidsplassene våre? Det skriver Anne-Cecilie Kaltenborn i Dagens Perspektiv.
Kronikken fortsetter som følger:
Optimistene iblant oss håper på normale tider allerede til sommeren. Snart må vi summere opp lærdom fra denne runden og lage beredskapsplaner for omtrent alle områder i samfunnet, skulle en pandemi treffe igjen. Regjering, forvaltningen og kommuner har jobbet hvileløst for å få ligninger med mange ukjente faktorer til å gå opp, og for å bruke penger på tiltak med rett blanding av langsiktige og kortsiktige hensyn. Når vi ser oss tilbake, vil vi garantert kunne være etterpåkloke, og det blir vi også nødt til. Norge er blant de europeiske landene som har tatt i bruk flest forskjellige typer tiltak. (BusinessEurope, 18.02.2021) Kunne vi reddet like mange arbeidsplasser og bedrifter med å satse mer på noen tiltak enn på andre?
I fjor på denne tiden (uke 16) svarte næringslivet på dette spørsmålet fra NHO: "I hvilken grad er følgende tiltak fra regjeringen til hjelp for din bedrift?" Blant tiltakene var både kontantstøtte og forskjellige former for reduserte avgifter til staten. De fleste bedriftene pekte da på ett spesielt tiltak som mest nyttig: redusert periode med lønnsplikt når arbeidsgiver ser seg nødt til å permittere. I utgangspunktet var arbeidsgiverperioden i Norge på 15 dager, men den ble satt ned til to dager i fjor vår under nedstengningen. Etter sommeren ble todagers-regelen avviklet, og man satte lønnsplikttiden opp igjen, nå til 10 dager.
Det nest viktigste virkemiddelet bedriftene oppga i NHO-kartleggingen, var et lignende tiltak rettet inn mot selve "arbeidsgiveriet" – nemlig å redusere arbeidsgivers lønnsplikt for syke- og omsorgspenger under pandemien. Særlig for bedrifter som hadde store kostnader ved at ansatte måtte i karantene, men som ikke hadde redusert aktivitet eller omsetningen, og som derfor ikke hadde rett på kompensasjon for tapte inntekter, var dette et tiltak av stor verdi. For eksempel gjaldt dette bygg og anleggsbransjen, men også renhold, dagligvarer, sykehjem, hjemmehjelp eller andre helserelaterte tjenester, som hadde stor aktivitet, men som også hadde sin fulle hyre med å skaffe folk og smittevernutstyr nok. På høsten (uke 38) spurte NHO Service og Handel igjen om hvilke tiltak de opplevde som viktigst i kriseåret. Svarene bekreftet at reduksjon i arbeidsgiverperioden for permittering var på topp blant de viktigste tiltakene regjeringen kan komme med til bedriftene, men nå på andreplass, etter reduksjon i arbeidsgiverperioden for betaling av syke- og omsorgspenger.
Langs samme gate finner vi det tredje mest hjelpsomme tiltaket, nemlig nedsatt arbeidsgiveravgift. Det som er felles for alle disse tre-på-topp virkemidlene, er at de gjør stort utslag i tjeneste- og handelsbransjen, der det er mange ansatte, og der den helt dominerende kostnaden er knyttet til ansattes lønn. Ett år inn i pandemien (uke 6), er det tjenestesektoren, med sikkerhetsbransjen i spissen, som i større grad enn næringslivet for øvrig melder om at støtteordningene ikke har vært tilstrekkelige.
Et stort antall arbeidsplasser er nemlig noe av det som tjeneste- og handelssektoren står for. Å få disse tilbake i jobb er derfor av nasjonal betydning. Når 64 prosent av bedriftene i NHO Service og Handel sier at de ikke tør å ta ansatte tilbake på grunn av at de da må betale lønn i nye 10 dager hvis det kommer en ny nedstengning, er det et interessant funn.
Denne uken var det oppslag (E24, 20.03.2021) om store varehus som unngår permitteringer ved å bruke pickup-løsninger og annet. Dette styrker oppfatningen om at det kun er de arbeidsgiverne som trenger å permittere som gjør det – arbeidsgivere for øvrig vil gå i bro for å klare å holde åpent og å holde folk i jobb. De tjener jo ikke penger uten sine ansatte, og støtteordningene er ikke bedre enn at mange vet at de vil oppleve ikke å komme innunder dem.
Hvordan mindre bedrifter har klart seg er også av interesse. Innen tjeneste- og handelssektoren har vi langt flere små bedrifter enn i industrien. De største bedriftene har mottatt mest i støtte – forståelig fordi tapet deres har vært større. Men har vi hensyntatt SMB'ene godt nok? At SMB'er er mindre robuste og har mindre fortjenestemarginer vil gjøre dem mindre overlevelsesdyktige. Dette kan gi som effekt at vi får en sanering av mindre bedrifter.
Etterpåklokskap i vurdering av tiltakene betyr ikke at det ikke var riktig å gi støtten eller å bruke de virkemidlene som ble valgt. Norge har nå erfaringer fra bruk av mange forskjellige typer støtte, fra kontantoverføringer på den ene siden, til reduserte skatter og avgifter på den andre. Vår samlede erfaring av hva som gir effekt vil være av enorm betydning når og hvis vi kommer i en ny pandemisituasjon. Også andre land, som ikke har hatt et lite bredt spekter av tiltak, vil være interessert.
Gi oss gjerne en kommentar i tillegg - hvordan kan vi forbedre oss?
