Få vet mer om å forebygge tyveri i Norge

Unn Breisnes er med i boka "Kvinnelige Gründere forteller" som NHO Service ga ut i 2013.

Her er historien fra 2013:

Alltid på vakt

UNN BREISNES (62) er en av svært få kvinner i Norge som har startet vakt- og sikkerhetsselskap. Hun har 40 års erfaring, er størst i sin nisje og kan mer om å ta vare på menneskeskjebner enn de fleste. Bedriften har nå 320 ansatte og 150 millioner kroner i omsetning.

Unn er fem år gammel. Uten lov går hun alene ut på brygga der hun bor i Tomrefjorden i Romsdal. Jenta snubler og faller i sjøen. Hun kan ikke svømme. Det er ti farlige meter inn til trygg grunn, mer enn langt nok til at døden napper i jentungen. 

- Jeg klarte å karre meg inn på trygg grunn på et vis. Der var det noen som hjalp meg opp igjen på brygga, men da hadde jeg egentlig reddet meg selv.

- Hva var det første du sa da du kom opp av sjøen?

- Nå kan jeg svømme, sa jeg.  Jeg kunne jo ikke det, da, men jeg hadde jo klart meg.

- Dette kunne blitt et helt fatalt øyeblikk. Du kunne ha blitt livredd for vann resten av livet?

- Det motsatt skjedde. Jeg elsker å svømme. Er som fisken i vannet. Har alltid vært det. Om våren var jeg alltid den første ut i sjøen og fikk badebilde av meg selv på forsiden av lokalavisa.

Fordi faren var skredder og stadig byttet jobb i en hardt presset tekoindustri så flyttet familien fra Namsos i Trøndelag, til Romsdal og videre til Drøbak utenfor Oslo.  Unn var ni år gammel og på vei til Østlandet.

- Jeg husker at jeg satt i bilen og grudde meg. Det var veldig skummelt å flytte. Jeg satt der og øvde meg på å snakke østlandsk, forteller Unn.  "Hvis jeg skal klare meg, så må jeg finne ut av dette. Jeg må lære, og jeg må lære fort".  Sånn tenkte jenta.

- Jeg var læringsvillig, men jeg var ikke så glad i skolen. Skolen var mye pugg. Jeg hatet det. Jeg er nok mer praktisk anlagt. Jeg droppet ut av videregående skole etter to år. Jeg tok et år med økonomi, regnskap og annet kontorarbeid. Da jeg var ferdig med det, tenkte jeg at nå starter livet. Nå kan jeg begynne å arbeide. Jeg var 18 år og fikk jobb i firmaet Bedriftskontroll.

Unn begynte først i regnskapsavdelingen og deretter i en sekretærstilling.

- Det var skremmende å sitte på forværelse i starten, men jeg fikset det stadig bedre. Jeg ble sendt på ulike kurs, blant annet stenografi. Jeg ble mer og mer nysgjerrig på det som firmaet drev med, svinnkontroll.  Jeg syntes at alt som hadde med butikktyveri og kontroll å gjøre var utrolig spennende. Jeg fikk være med ut på kontroller. Og jeg begynte å lære.

- Det er spennende å kunne lese andre mennesker.  Kroppsspråket. Når de kommer inn i en butikk, så kan du på forhånd oppdage om de har tenkt å gjøre noe galt.

- Hvordan ser du om de har tenkt å stjele eller ikke?

- Dette er det vanskelig å beskrive med ord, og er noe som varierer fra gang til gang. Som regel kan du se det på måten de går på, hodestillingen, måten de ser seg rundt, og mange andre små detaljer. Det er som regel slik at folk pleier å plukke ulike ting fra hyllene i en bestemt rekkefølge, og hvis de bryter dette mønsteret så er det et tegn på at de har uærlige hensikter.  Slike tegn stemmer ikke alltid. Det hender vi tar feil, men man blir ganske god til å observere med årene.

- Du kunne lage en dreiebok som het "Slik fanger man en butikktyv" ?

- Jeg har ikke laget noe slikt. Men jeg kunne nok gjort det. Jeg burde ha samlet mer erfaring skriftlig. Jeg ser det i ettertid. Men det ble ikke slik.

- Har du noen gang stjålet selv?

- Nei aldri. Det er helt utenkelig. Jeg har en sterk rettferdighetssans. Jeg har siden jeg var liten alltid vært opptatt av rett og galt. Det er nok også en grunn til at jeg driver i denne bransjen.

-Er det en tyv i oss alle?

- Man sier jo at anledning gjør tyv. Ligger forholdene til rette, så er det mange som kan gjøre seg til kjeltring. Svinn og manipulering vil nok alltid forekomme i en eller annen form, og kreativiteten har ingen grenser.  Det er derfor sikkerhetsbransjen er så stor, viktig og har en økende betydning i samfunnet.

- Hva skjedde videre på yrkesveien?

-Jeg traff min mann, Gunnar. Vi traff hverandre på jobb i Bedriftskontroll. Han hadde vært yrkesmilitær, kaptein i hæren og hadde erfaring fra militærpolitiet. Da vi ble et par, søkte vi sammen jobb i et datterselskap i Danmark. Dette var i 1973. Vi fikk snudd den danske virksomheten og kom hjem igjen året etter. I mellomtiden hadde Securitas kjøpt opp virksomheten. Securitas kjøpte opp det meste på den tiden.  Etter en tid var det noen kunder som spurte om vi ikke kunne starte for oss selv, og det gjorde vi. Særlig viktig kunde var dagligvarekjeden Jens Evensen som i dag er Meny og Ultra. Personlig kontakt med kunden og tett oppfølging var avgjørende for å lykkes da vi skulle starte opp på egen hånd.

- Hvordan føltes det å starte opp Skan-Kontroll?

- Vi var stolte av å skape noe. Det er klart. Vi ble raskt helt oppslukt av arbeidet.  Vi hadde to, tre ansatte i starten. Det gikk døgnet rundt. Jeg skulle være som poteten og gjøre alt mulig. På toppen av det hele hadde jeg to små barn med på jobb. Nesten hver dag. All vår tid gikk med til arbeid. Det var ikke noe som het fritid. Vi jobbet lørdager og søndager. Og det gikk mange år før vi hadde en lengere ferie enn en langhelg.

- Fikk du noen reaksjoner på at du var dame i en mannsdominert bransje?

- Jeg fikk ofte høre at jeg var tøff. Jeg var blant annet operativt ute og jobbet i uniform. Jeg har ikke tenkt på meg selv som en pioner, men det er svært få kvinner som har startet opp i sikkerhetsbransjen. Det har vært spesielt. Det viktigste er at jeg har elsket dette yrket, det som ble livet mitt. Jeg liker at ting skjer rundt meg og at dagene er hektiske. Jeg liker spenningen.

- Du har ansatt hundrevis av mennesker i ditt liv. Hvordan er det?

- Alle vil jo gjerne gjøre et godt førsteinntrykk. Det er krevende å velge riktig person. Hvis det kommer inn hundre mennesker som søker jobb, så er det maksimalt fem, seks personer som blir ansatt hos oss. Snittet er 2,5 prosent. Det er med andre ord svært harde prioriteringer og tøffe beslutninger som skal til. Søkermassen er stor og rekrutteringsarbeidet er krevende. I går hadde jeg for eksempel ni personer til intervju. Tre av dem kommer til andregangsintervju, og bare en vil få jobb.  Det er mange forhold som spiller inn. Det er flere absolutte krav. Du må for eksempel ha førerkort og disponere bil. Like viktig er det at du må beherske norsk skriftlig og muntlig. Dette er mennesker som skal kommunisere med andre i krevende situasjoner. De skal for eksempel takle stressede situasjoner der personer er tatt for butikktyveri eller underslag. Da er det svært viktig å minimere faren for misforståelser. Det er i hovedsak uniformerte vektere og sivile kontrollører som vi setter i arbeid. Vi har en del deltid, studenter og andre som gjør dette på si. Opplæringen er relativt kostbart. Hvis vedkommende ikke har vekterkurs må vi sørge for at det kommer på plass. I tillegg har vi såkalt SK-kompetanse. Det består av noen dager med fordypning i vår nisje, svinn-kontroll.  God opplæring er avgjørende for å få god kvalitet.  Du lærer hva svinn er. Hvordan stjeler folk? Hvordan endrer metodene seg?  Det er krevende arbeid. For eksempel å avsløre ansatte som stjeler fra kassa. Dette er en del av yrket som jeg har spesialisert meg på. Da de første lukkede kontanthåndteringsmaskinene ble tatt i bruk, mot slutten av 1990-tallet, så dro jeg landet rundt og bisto med dette. Vi lette systematisk etter feil, fant smutthull, og sørget for at maskiner og rutiner ble forbedret. Jeg pleier å si at jeg har bodd i en slik maskin i tre måneder. Det var veldig gøy å være med på.

- Hva skjer med ansatte som blir tatt for tyveri?

- De mister nesten alltid jobben, blir politianmeldt og får bøter.  Et stort tankekors er at overraskende mange etter kort tid finner seg ny jobb et annet sted. Det er mye slurvete ansettelse som skjer i Norge. Mange arbeidsgivere er ikke særlig nøye med å sjekke referanser.

- For noen er det den absolutte katastrofe og bli tatt for tyveri på jobben. Tap av jobb og ære kan være ille. Noen tar livet av seg?

- Ja, jeg vet det, selv om jeg i mine 40 år i bransjen aldri har vært borti noe som har ledet til selvmord. Mange ganger har vi opplevd at det er åpenbart at den som har gjort underslag trenger hjelp. Det er derfor viktig å ha faste rutiner for dette. Å koble inn psykiatrisk legevakt, ordinær legevakt, pårørende eller andre ressurser er derfor en vanlig fremgangsmåte.

- Vår fremste oppgave er å virke preventivt. Vi skal bidra til å skape bedre kompetanse og rutiner som reduserer svinn.  En del av jobben er å bygge opp saker mot utro tjenere. Sivile spanere har vært ute og handlet og observert. Så følger kassakontroll eller andre tiltak. Når kriminalitet er avdekket blir den det gjelder kalt inn til møte.  Som regel vil tillitsvalgte være til stede. Nesten alltid blånekter den som er tatt. I starten. Det er en smertefull prosess.

- Jeg har ganske ofte vært innkalt som vitne i rettssaker.  Jeg husket spesielt en sak, som gjaldt situasjoner der kunder med dårlig tid kommer til kassa og legger fra seg rede penger og løper videre uten og se om beløpet blir slått inn. Slike penger kan det være fristende å putte i egen lomme. Forsvareren i denne saken hevdet at slikt skjer jo nesten aldri. Det ble da veldig komisk i lunsjpausen i rettsaken, da dommeren og jeg kunne observere at forsvareren, uten å tenke seg om ga penger til damen i kassen og gikk videre uten å vente til hun hadde slått inn beløpet.

- Det er mye omsorg i din jobb?

- Jeg har noen ganger fått høre at jeg burde sette en lapp på døren der det står "at omsorg skjer til faste tider og på dagtid". Vi har hatt ansatte som har slitt med private ting. Jeg føler jo ansvar for folk og har ofte tatt jobben med hjem. Det tok mange år før jeg lærte å sette grenser.  Jeg var nødt til det, for jeg kjente at min egen situasjon nærmet seg en grense for hva jeg kunne klare. 

- Du gikk på en smell for 10-12 år siden?

- Arbeidspresset hadde rett og slett vokst meg over hodet. Jeg var fullstendig utslitt. Dette toppet seg etter en opprivende rettssak der jeg ble beskyldt for de verste ting. Jeg ble sykemeldt i trekvart år. Jeg trodde ikke at noe slikt kunne skje meg.  Jeg hadde aldri vært sykemeldt før. Aldri. I hele mitt liv. Jeg var langt nede. Jeg lå i sengen og fikk ikke sove. Jeg lå og talte hjerteslagene mine. Jeg fikk hjelp av samtaler med lege og jeg fikk piller, antidepressiva. Det var en veldig ubehagelig opplevelse. Men jeg kom meg på beina igjen. Det skjedde gradvis.  Denne erfaringen har nok bidratt til at jeg er blitt mer tolerant og forståelsesfull for kolleger som sliter.

- Like etter, i 2002, døde din mann, Gunnar, av kreft?

- Tapet av Gunnar var tungt. Han hadde vært en drivende kraft i firmaet. Det var en krevende tid som kastet om på mye. Jeg fikk et sterkt ønske om å ikke ha det daglige ansvaret for bedriften, og dette ble overført til Jørn Cato Olsen. Jørn har vært med oss i over 30 år og hatt stor betydning for vår vekst og utvikling. Jeg innså at jeg ikke kunne fortsette med et slikt ekstremt arbeidspress som før. Det har gjort livet bedre. Gunnars død var en langvarig sorgprosess. Jeg fikk blant annet hjelp fra Fransiskushjelpen og var etterpå leder av sorggrupper som hjelp andre.  Livet har gått videre. Men på en ny måte. Forteller Unn. Familiebedriften går bra. Ungene, som vokste opp i Skan-Kontroll, er blitt voksne og jobber nå i bedriften. Datteren Siv-Kristin Breisnes er driftsleder og sønnen Ulf-Gunnar Breisnes er HR og administrasjonssjef.

- 40 år med slit. Hva er belønningen?

- Å jobbe mye og bygge bedriften, skape et godt omdømme og få gode resultater, det var sjela vår dette.  Det er viktig å skape arbeidsplasser. Se at folk trives. Jeg ville nok gjort det samme om igjen. Hvis jeg skulle startet på ny. Men jeg ville nok ha tenkt litt mere på meg selv og hatt et liv ved siden av jobben. Jeg ville nok det.

BAKGRUNN

Unn Breisnes er 62 år, enebarn og født i Namsos i Nord Trøndelag. Det ble mye flytting i barndommen etter som faren var skredder og fikk nye jobber på ulike steder. Familien har bodd i Isfjorden ikke langt fra Molde, i Misundet på Otterøya, og i Tomrefjorden. Familien forlot Romsdal da Unn var 9 år og flyttet til Drøbak utenfor Oslo.  Etter videregående skole begynte hun som sekretær i vaktselskapet AS Bedriftskontroll i 1970. To år senere flyttet hun sammen med sin mann til København for å drifte Skandinavisk bedriftskontroll AS. Breisnes etablerte Skan-kontroll i Oslo i 1974, sammen med sin mann, Gunnar. Breisnes har fylt mange roller i bedriften og har særlig vært viktig på personalsiden. I dag jobber hun som sikkerhetsrådgiver.

Skan-kontroll er et vakt- og kontrollselskap med spisskompetanse innen svinnproblematikk. Selskapet har lang erfaring med å forebygge, utrede og stoppe svinnkilder. Det som startet som en liten familiebedrift med fem aksjonærer i 1974 er i dag en betydelig virksomhet med hovedkontor i Oslo og avdelinger i Bergen og Trondheim. Virksomheten betjener slik hele landet, har 320 ansatte og 150 millioner kroner i omsetning i 2013. Målet er å vokse og runde 200 millioner kroner i omsetning i 2015. Fokus på tilgjengelighet og problemløsning, har resultert i gode referanser og langvarige relasjoner med kunder innenfor ulike bransjer.  Viktigste marked er dagligvarer, elektro, sport, tekstil og faghandel.  Skan-kontroll har som mål å bli ledende i Norden på sitt fagområde.

Nokas Gruppen eier 32 prosent av Skan-Kontroll. Nokas er sammen med Skan-kontroll en totalleverandør av sikkerhetsløsninger, kontanthåndtering og svinn- og kontrolltjenester.

Skan-kontroll har vært medlem av NHO Service siden 2012.