Samarbeidsordning for boligalarmer

Samarbeidsordningen skal bidra til at personell i den private og offentlige alarmsentralen kommuniserer godt sammen for å vurdere situasjon ved fysisk uverifiserte varslinger om brann. Det er enighet om hvordan man skal håndtere økonomiske konsekvenser av utrykninger uten brann. Det er enighet om at det kan være hensiktsmessig å gjøre forskjell på kameraovervåket situasjon, forsterkede digital informasjon og enkle alarmtyper.

Brannvesen kan melde sin interesse ved å kontakte advokat Henrik Bjørge (jhb@nhosh.no) eller bransjedirektør sikkerhet og beredskap Arne Stadheim, as@nhosh.no

Det er en frist på 6 måneder for avvikling av deltagelse i ordningen. Dette er en frivillig ordning, men 6 måneders fristen er for at andre aktører skal få tid til å omstille seg. 

Med ”Insentivbeløp (IB)” menes et avtalt beløp for en utrykning som ikke er basert på en fysisk eller digital visuell verifisering av brann eller behov for annen redning. Formålet med IB er å sikre et insitament for at alarmaktørens rutiner og systemer for varslinger er av høy kvalitet, samt å imøtekomme deler av de økonomiske konsekvensene for brannvesenet. 

Det er en vurdering som 110/brannvesenet tar i det enkelte tilfelle, men samarbeidsordningen har noen typetilfeller hvor de som hovedregel vil rykke. Husk derfor at du som boligeier/husstand, alltid selv varsler 110 om det er behov og eventuelt kontakter boligalarmleverandøren om utrykning ikke er nødvendig.   

Samarbeidsordningen er tuftet på boligalarm for brann. Selve prinsippene i ordningen kan overføres, men dagens ordning har ikke tatt stilling til om man skal lage en tilsvarende ordning for B2B. Eventuelt med noen tilpasninger. Alarmbransjen er positiv til en tilleggsordning for B2B. 

Det kreves enstemmighet blant representantene i samarbeidsutvalget for at ordningen kan endres. Begge sider må være enig.

Det finner du denne siden som du nå er inne på.

Tiltredelsesmal for brannvesen til samarbeidsordningen finner du her (word)

I løpet av de siste 15 årene så har antallet boliger med branndetektorer koplet til private alarmsentraler økt betraktelig. Mange har dermed fått et bedre varslingssystem for å våkne, iverksette slukking eller evakuere boligen.

Årlig er det tusener av alarmer som går direkte til de private alarmsentralene. Alarmsentralen arbeider raskt og systematisk for å finne ut årsaken til alarmen. Oftest er det ikke brann og man lykkes i å avklare situasjonen tilstrekkelig til å vurdere ulike alternativ som f.eks. at en vekter rykker ut for nærmere ettersyn. I slike tilfeller vil ikke brannvesenet varsles. Likevel, det er tilfeller hvor alarmsentralen ikke får kontakt med husstanden og de sertifiserte tekniske systemene gir signaler som er ønskelig å følge opp ovenfor 110/brann. Hvordan oppfølgningen bør være ovenfor 110 sentralen i de ulike situasjonene har bydd på utfordringer både for brannvesen og boligalarmaktøren. På den ene siden er det viktig at brannvesenets ressurser brukes rett, og på den andre siden kan den teknologiske utviklingen på alarmfronten gi raskere informasjon om situasjoner hvor brannvesenets hurtighet kan være avgjørende for utfallet av reell brann. I samarbeidsordningen som omtales nedenfor, som en del brannvesen og boligalarmaktører har sluttet seg til, har partene forsøkt å utvikle dialogfora og rutiner som kan balansere dette.

Før 2006-7 var det noen alarmaktører som hadde egne avtaler med brannvesen om utrykning, men for en stor del for av landets brannvesen var det omforent praksis at utløste alarmer krevde verifisering på stedet av før alarmsentralen varslet brannvesen. Det var likt for de fleste, men endret seg våren 2006. Etter en brann i et bolighus, mente det lokale brannvesenet at de burde ha varslet umiddelbart - og ikke ventet på verifisering fra utsendt vekter. I etterkant, var det betydelige meningsforskjeller blant brannvesen på landsbasis om hva som var en riktig fremgangsmåte. Det utløste en lang og vanskelig kommunikasjon med landets mange brannvesen om hvordan alarmbransjen skulle opptre. Noen brannvesen ønsket umiddelbare varslinger, andre ved bestemt kvalitet på utstyr og en tredje gruppe ønsket gammel praksis. Bransjen klarte ikke å forholde seg til så mange ulike oppfatninger, og valgte å følge strengeste norm. Etter en lengre tid uenighet om hvordan rutinene burde være og hvordan man bør løse kommunikasjon eller i visse tilfeller økonomiske forhold, ble tre representanter for ulike vaktselskap og brannvesen enig om en samarbeidsordning (versjon 1.0 2009). Den har fungert uendret frem til februar 2023, hvor det nå foreligger en oppdatert utgave. Mange av endringene er justeringer og forenklinger i språk. I tillegg har 110 sentralen fått en mer fremtredende rolle i ordningen.

Navnet er fortsatt "Samarbeidsordning og standard for manuell varsling av utløste branndetektorer (boligalarm)". Den er bygd som en frivillig standard hvor tilsluttede parter (brannvesen og alarmaktører) er enig om hvordan man skal håndtere utløste alarmsignal om mulig brann, samt et samarbeidsutvalg for fremtidig justeringer. Sentralt i ordningen er at man "i faget" erkjenner at ikke enhver alarm kan rykkes på, at det er avhengig av et tilgjengelig situasjonsbilde og at det heller ikke er en plikt for brannvesen å rykke før brann er verifisert. Ordningen vil likevel innebære at den private og offentlige alarmsentralen har en gjensidig rutine for uavklarte varslinger fra boliger, hvor visse varslinger gir nær automatisk vurdering av uttrykninger.

NB: Ikke alle av landets brannvesen er i dag en del av ordningen. Hvordan de ulike situasjonene håndteres, kan derfor avvike fra ordningen.

Det vises til en betydelig økning av boliger med branndetektorer som er koblet til alarmselskap. 

Brannalarmanleggene er først og fremst personsikringsanlegg og det er ikke noe krav i lovverket om tilknytning av disse til offentlige alarmsentraler. 

Forholdet mellom alarmselskap og brannvesen når det gjelder reaksjonsmønster etter utløst detektor hos en av boligalarmselskapenes kunder, er ikke statlig regulert. Brannvesenet har ingen utrykningsplikt før verifikasjon om brann eller fare. 

Med den teknikk som finnes i mange boligene i dag, vurderes ikke et enkelt signalvarsel fra et alarmanlegg å være tilstrekkelig verifikasjon. Det er et felles mål at når brannvesenet rykker ut, skal det være en rimelig stor sikkerhet for at det er en reell fare eller brann. 

Versjon 2.0 av samarbeidsordningen innebærer en justert tekst med bakgrunn i erfaringer fra 2009 til 2022. Avtalens primærformål er fortsatt å etablere den best mulige kommunikasjon og ressursvalg mellom aktørene i ordningen ved mulig fare for liv og helse. Det innebærer at aktørene er bedre samkjørte ved situasjoner som ofte oppstår med digitale varslingssystem, herunder handlinger som å avvente videre varsling til 110-sentralen om det ikke foreligger "tilstrekkelig verifikasjon" etter ordningen. 

Etter utvidet arbeidsutvalgsmøte (2022) med både deltagende og ikke-deltagende aktører, er konklusjon om at ordningen virker svært gunstig på forholdet mellom boligalarmselskap, 110-sentral og brannvesen. Den frivillige samarbeidsordningen videreføres i oppdatert versjon. Samarbeidsordningen innebærer også en ikke-lovregulert kompensasjonsordning for visse utrykninger av brannvesen via 110-sentralen. Ordningen betegnes som Insentiv beløp (IB)som også skal stimulere god etterlevelse og utvikling mest mulig presise varslingssystemer. 

Ordningen bygger videre på prinsippet at boligalarmselskap skal i utgangspunktet selv løse forpliktelsen de har overfor sine kunder. Boligalarmselskap kan ikke markedsføre innenfor denne avtale at brannvesenet alltid rykker ut ved utløst detektor. Det er imidlertid lov å omtale og synliggjøre fordelene eller innholdet av samarbeidet 

Ordningen finner du beskrevet her (pdf)