I løpet av de siste 15 årene så har antallet boliger med branndetektorer koplet til private alarmsentraler økt betraktelig. Mange har dermed fått et bedre varslingssystem for å våkne, iverksette slukking eller evakuere boligen.
Årlig er det tusener av alarmer som går direkte til de private alarmsentralene. Alarmsentralen arbeider raskt og systematisk for å finne ut årsaken til alarmen. Oftest er det ikke brann og man lykkes i å avklare situasjonen tilstrekkelig til å vurdere ulike alternativ som f.eks. at en vekter rykker ut for nærmere ettersyn. I slike tilfeller vil ikke brannvesenet varsles. Likevel, det er tilfeller hvor alarmsentralen ikke får kontakt med husstanden og de sertifiserte tekniske systemene gir signaler som er ønskelig å følge opp ovenfor 110/brann. Hvordan oppfølgningen bør være ovenfor 110 sentralen i de ulike situasjonene har bydd på utfordringer både for brannvesen og boligalarmaktøren. På den ene siden er det viktig at brannvesenets ressurser brukes rett, og på den andre siden kan den teknologiske utviklingen på alarmfronten gi raskere informasjon om situasjoner hvor brannvesenets hurtighet kan være avgjørende for utfallet av reell brann. I samarbeidsordningen som omtales nedenfor, som en del brannvesen og boligalarmaktører har sluttet seg til, har partene forsøkt å utvikle dialogfora og rutiner som kan balansere dette.
Før 2006-7 var det noen alarmaktører som hadde egne avtaler med brannvesen om utrykning, men for en stor del for av landets brannvesen var det omforent praksis at utløste alarmer krevde verifisering på stedet av før alarmsentralen varslet brannvesen. Det var likt for de fleste, men endret seg våren 2006. Etter en brann i et bolighus, mente det lokale brannvesenet at de burde ha varslet umiddelbart - og ikke ventet på verifisering fra utsendt vekter. I etterkant, var det betydelige meningsforskjeller blant brannvesen på landsbasis om hva som var en riktig fremgangsmåte. Det utløste en lang og vanskelig kommunikasjon med landets mange brannvesen om hvordan alarmbransjen skulle opptre. Noen brannvesen ønsket umiddelbare varslinger, andre ved bestemt kvalitet på utstyr og en tredje gruppe ønsket gammel praksis. Bransjen klarte ikke å forholde seg til så mange ulike oppfatninger, og valgte å følge strengeste norm. Etter en lengre tid uenighet om hvordan rutinene burde være og hvordan man bør løse kommunikasjon eller i visse tilfeller økonomiske forhold, ble tre representanter for ulike vaktselskap og brannvesen enig om en samarbeidsordning (versjon 1.0 2009). Den har fungert uendret frem til februar 2023, hvor det nå foreligger en oppdatert utgave. Mange av endringene er justeringer og forenklinger i språk. I tillegg har 110 sentralen fått en mer fremtredende rolle i ordningen.
Navnet er fortsatt "Samarbeidsordning og standard for manuell varsling av utløste branndetektorer (boligalarm)". Den er bygd som en frivillig standard hvor tilsluttede parter (brannvesen og alarmaktører) er enig om hvordan man skal håndtere utløste alarmsignal om mulig brann, samt et samarbeidsutvalg for fremtidig justeringer. Sentralt i ordningen er at man "i faget" erkjenner at ikke enhver alarm kan rykkes på, at det er avhengig av et tilgjengelig situasjonsbilde og at det heller ikke er en plikt for brannvesen å rykke før brann er verifisert. Ordningen vil likevel innebære at den private og offentlige alarmsentralen har en gjensidig rutine for uavklarte varslinger fra boliger, hvor visse varslinger gir nær automatisk vurdering av uttrykninger.
NB: Ikke alle av landets brannvesen er i dag en del av ordningen. Hvordan de ulike situasjonene håndteres, kan derfor avvike fra ordningen.