Når vi ankommer Vestby for å møte Kine, er det logistikkdirektør Ane Emilie Wisløff-Høgestøl som tar imot oss.
– Kine er litt opptatt akkurat nå, så det kan hende hun blir forsinket. En av maskinene våre har tatt kveld etter det som skulle være en rutinesjekk, sier hun.
Maskinen pakker varer og gjør jobben til ca. fem mennesker. Nå må Kine omorganisere arbeidsdagen for sine ansatte, slik at Farmasiets kunder får de varene og medisinene de har bestilt i tide.
– Jeg spurte om hun trengte meg. Jeg ville visst bare ha vært i veien, ler Ane. – Kom, jeg kan vise deg litt rundt i stedet, så kommer Kine når hun er klar.
Ane, som er sjefen til Kine, beskriver en medarbeider med pågangsmot, omsorg for de rundt seg og en nysgjerrighet utenom det vanlige.
– Med Kine er det ti spørsmål om dagen, og det er kjempebra. Hun vil forstå alt rundt seg, og stiller også kritiske spørsmål til hvordan ting er. Det hjelper oss rundt henne også. Her om dagen hadde jeg bestemt meg for å gjøre noe på en måte, men så stilte Kine flere spørsmål rundt løsningen. Det fikk meg til å tenke nytt. Som utfordrer er det slike folk Farmasiet trenger, forteller Ane.
Vi går opp i andre etasje og gjennom en gang med utsikt ned på lageret. Der løper Kine fra maskin til maskin, snakker med en ansatt her og en ansatt der, og sakte, men sikkert blir kaos til orden.
- Løy til vennene mine
Etter kaffekopp-jakt i kantina, hilserunde på kontoret til administrasjonen og farmasøytene, leder Ane oss ned til lageret igjen. Nå er situasjonen der under kontroll, og Kine er klar for intervju.
– Jeg er apotektekniker i bunn, men egentlig skulle jeg jo bli ambulansearbeider, begynner hun.
Alle vennene hennes tok helse- og oppvekstfag på videregående, og Kine ble med på lasset. Etter en praksisperiode på apotek bestemte hun seg for å gå videre på apotektekniker.
- Men da hadde vennene mine bestemt seg for å ta påbygg. Jeg var for feig til å si at jeg skulle gå min egen vei, så jeg løy og sa at jeg hadde søkt påbygg. Da jeg kom inn på apotektekniker, løy jeg igjen og sa at det sikkert var fordi jeg hadde dårlig snitt.
Kine humrer av det nå, men som ungdom var det stort: Hun gikk sin egen vei.
Det har det bare blitt mer av med årene.
Rett etter videregående fikk Kine sin første heltidsjobb på et fysisk apotek.
Så du visste allerede da at det var apotek som skulle bli din karriere?
– Nei, kommer det kontant. – Jeg har alltid hatt et spesielt engasjement for ungdom, og særlig de som faller utenfor. Mamma jobbet på institusjon og jeg ble nok påvirket av det. De som ikke helt passet inn eller hadde det vanskelig, var dem jeg tok med meg hjem. Det var alltid middag å få hos mamma, for alle. Så jeg skulle bli barnevernspedagog. Kom inn i Alta og stod klar til å reise fra alt og alle, jeg.
Men slik ble det ikke.
– Først fikk jeg jo tilbud om fast jobb i apotek. Så anbefalte en venn meg å søke her. Jeg gjorde det mest for gøy, og plutselig stod jeg med to jobbtilbud og valget om å studere. Det ble mye frem og tilbake en periode der, ler Kine.
Fristen for å takke ja eller nei hos Farmasiet kom, og valget ble tatt:
– Jeg bestemte meg for å hoppe i det.
Familie er veldig viktig for Kine. Hun er yngst i en søsterflokk på fire, og tantebarn har det blitt flere av med årene.
– Stefaren min pleier å si at hos meg er det mye omsorg å få, men du vet samtidig godt hvor grensa går. De kaller meg tante Sofie på spøk.
Med andre ord er Kine både favoritt-tante og den som setter grenser og stiller krav.
Merker dere noe til tante Sofie her på jobb? spør vi Ane.
Hun nikker. – Helt klart. Å være omsorgsfull og samtidig resultatorientert er en hårfin balanse. En balanse vi som ledere aldri treffer hundre prosent, men vi må alltid jobbe aktivt med det. At utgangspunktet allerede var så godt hos Kine, var jo en av grunnene til at vi her i Farmasiet tidlig så hennes potensial.
Skulle ikke bli leder
Kine begynte som lagermedarbeider hos Farmasiet høsten 2021. Allerede tidlig vår 2022 ble hun tilbudt stillingen som skiftleder.
– Da Thomas, som er lagersjef her, begynte, rullerte ansvaret som skiftleder mellom fire personer. Dette fungerte ikke helt kjempebra, og Thomas ønsket en person som kunne ha rollen og være hans høyre hånd på en måte. Han hadde veldig troa på meg, så da ble jeg skiftleder alene, sier Kine.
Det gikk ikke lang tid før hun nok en gang tok på seg mer ansvar - om enn noe nølende.
- Vi skulle åpne nytt lager og stillingen som driftsleder ble lyst ut. Ane og Thomas anbefalte meg å søke, men jeg gjorde det ikke. Ikke først.
Hvorfor ikke?
- Som skiftleder hadde jeg bare ansvar for oppgaver. Jeg hadde aldri forestilt meg å bli leder med personalansvar. Til slutt kom Ane og spurte hvor det ble av CV-en min. Først da søkte jeg, men uten tro på at jeg kunne få jobben.
Ane, som var med i førstegangsintervjuet, husker en Kine som nesten ikke var til å kjenne igjen. Nervene lå utenpå. Da Kine kom videre til andre runde gav Ane dette rådet: Bare vær deg selv, det er den personen vi har tro på.
– Jeg var jo enda mer nervøs da, for jeg kjente ikke de jeg skulle møte i den runden. Men jeg prøvde å være meg selv. Den dagen vi skulle få svar hadde jeg egentlig fri, men jeg spurte om å få jobbe. Klarte ikke å gå rundt hjemme og vente, ler Kine.
Anes råd viste seg å være et godt et: Jobben som driftsleder ble Kine sin. I dag har hun personalansvar for 16 medarbeidere.
Hvordan har det gått?
– Bedre og bedre. Det var noen utfordringer i starten, spesielt siden jeg er så ung. Mange var vant til å gå til Thomas, og siden de er eldre enn meg syns de det ble rart å gå til meg med ting, så de fortsatte å gå rett til dem over meg. Her har Thomas hjulpet meg mye. Han sender alle til meg, og nå er det blitt naturlig. Og så får jeg alltid god støtte i Ane og Thomas. De har trodd på meg hele veien.
