Bloggen fortsetter som følger:
Jeg kjenner meg ikke igjen i mange av beskrivelsene som er gitt av bemanningsbransjen. Jeg har samarbeidet med mange av disse gjennom en lang yrkeskarriere, og har som stortingsrepresentant vært i dialog med enda flere.
Dersom man hører enkelthistorier fra bransjen kan man bli våt i øyet og varm i sjelen, men man kan også bli oppgitt på vegne av dem som ikke får det til. Slik verden også er. Den er sjelden sort/hvitt. Men dersom man jobber med rekruttering, og videre begynner å bli engasjert i inkludering, får man noen mellommenneskelige møter som gjør at man forstår verdien av arbeid.
Man får se gleden i øynene på en tidligere rusmisbruker som har fått en ny sjanse. Eller ungdommen som har blitt dømt nedenom og hjem, av både lærere og foreldre. I møte med Manpower denne uken sa en medarbeider: «Ingenting er som gleden ved å ringe en person uten jobb og si, hei, jeg har en jobb til deg». Det kan virke som om man må oppleve dette selv, i det virkelige liv, for å forstå verdien. Jeg kjenner denne gleden igjen hver gang jeg hører historiene om de som har fått hjelp. Det betyr enormt mye for hver enkelt. De er alle vanlige mennesker, som du og jeg.
Se bloggen her