Han har alltid jobbet med musikk. Funk, rock, flamenco, latin, irsk … Luis Landa (55) spiller «alt» og driver samtidig som bookingagent for band. Økonomien sikrer han ved å jobbe på byggeplasser – som innleid fra et bemanningsbyrå.
- Tidligere drev jeg mitt eget firma innen byggebransjen, men det sluttet jeg med i 2014. Jeg er jo først og fremst musiker. Bookingvirksomheten min var inne i en ekstremt stigende bølge, og jeg ville satse fullt på å spille, ordne konserter for andre, dra på turne selv – leve det livet jeg elsker, rett og slett. Jeg hadde massevis av prosjekter på gang.
Så kom koronaen og snudde om på alt. I 2020 ble det full tørke! Slik var det for frilansere i mange bransjer, men musikkbransjen ble rammet ekstra hardt.
Luis Landa bor i Moss, men er opprinnelig spansk. Han kom til Norge i 1989 med en bakgrunn som profesjonell trommeslager og perkusjonist. Han har samarbeidet med artister som Wolfgang Plagge, Stian Castersen, Little Steven, Olga Konkova og Per Mathisen, blant mange andre. Men han gleder seg også over å spille med ukjente musikere, og hans musikalske «hjem» er The Dubliner i Oslo – den irske puben i Rådhusgaten, som er byens senter for live folkemusikk.
- Da alt stoppet opp måtte jeg få meg jobb, og jeg fikk et oppdrag som rivningsmedarbeider gjennom Sonar bemanning. Dette er hardt, fysisk arbeid, og for en fyr på 55 med dårlig helse, var det ikke akkurat drømmetilbudet. Jeg visste jo godt hva jobben som rivningsmedarbeider innebar. Men jeg var i en situasjon hvor jeg ikke kunne rynke på nesa, så jeg ba om å få prøve en uke, for å se om kroppen holdt.
Det gjorde den, og den holder enda. Men heldigvis jobber jeg nå mer med ledelse og administrasjon. De tyngste løftene overlater jeg til de som er 20 – 30 år yngre.
Det som skjedde var at jeg ble sett. Håndverksteknikk A/S, som jeg jobber for, skjønte ganske raskt at jeg hadde mer å by på enn å lempe materialer. Du må levere, vet du. Og da jeg gjorde det, fant arbeidsgiveren min fort ut at de hadde andre oppgaver å sette meg til.
I dag jobber jeg mest med å legge til rette arbeidet for de andre. Jeg fungerer som formann for rivefolkene, organiserer snekkerne etc. For meg faller det naturlig å ta ansvar, men jeg er fortsatt «på gølvet» om jeg må. Det handler om å være fleksibel.
I mitt liv er fleksibilitet ekstremt viktig. Det må være mulig for meg å komme litt senere på jobben dagen etter en konsert, eller ta fri – for eksempel for å dra på en turne. Jeg mener ikke at jeg kan komme og gå som jeg vil. Jeg må gi beskjed i god tid, slik at alle parter vet hva de kan forvente av meg. Og som sagt: Skal du greie å oppnå forståelse og fleksibilitet, må du levere selv! Det er likt i alle bransjer.
Jeg er så heldig å ha både et bemanningsbyrå og en arbeidsgiver som gjør sitt for at jeg skal ha den fleksibiliteten jeg trenger når det gjelder musikken. Jeg er dessuten ikke helt ung lenger. Har overlevd kreft to ganger, mangler en nyre, og er i det hele tatt ikke helt topp fysisk. Men ingen tvinger meg til å gjøre mer enn jeg tåler. Også den fleksibiliteten må være til stede!
Slik jeg har det nå er det bare fordeler
- Selv om musikklivet har tatt seg såpass opp at jeg kunne ha droppet å jobbe ved siden av, har jeg valgt å fortsette i Sonar. Hvorfor? Fordi jeg ser at denne kombinasjonen er bra for meg. Jeg trenger ikke å jage etter jobber. Jeg kan glemme moms, skattetrekk og alt det der, for det ordner bemanningsbyrået. For meg – slik jeg har det nå – er det bare fordeler. Ulempene er bare av praktisk art.
Fordi jeg bor i Moss og jobber i Oslo, må jeg opp kl. 04.45 for å rekke toget. Det er røft, men jeg velger å ikke tenke på det. Jeg fokuserer heller på at byggeplassen ligger like ved Dubliner, og det er jo perfekt.
Over 80.000 mennesker får hvert år jobb gjennom bemanningsbransjen. Her er gode eksempler og viktige erfaringer. Klikk her.
Gi oss gjerne en kommentar i tillegg - hvordan kan vi forbedre oss?
